Reformen som fordampet i påvente av Brussel

Det skulle bli den store opprydningen i det norske byråkratiet. Anskaffelsesutvalget leverte en radikal plan for å kutte i regelverket. Nå har regjeringen i stedet valgt minste motstands vei: Vi venter på EU.

I Prop. 147 L (2024–2025) bekrefter regjeringen det mange i innkjøps-Norge har fryktet. Den store, helhetlige reformen av anskaffelsesloven, som ble skissert i NOU 2024: 9, blir i stor grad lagt i skuffen inntil videre. Begrunnelsen er at EU arbeider med å revidere sine anskaffelsesdirektiver, og departementet ønsker ikke å innføre nye norske regler som må endres igjen om få år.

Det som står igjen er mindre justeringer, såkalte lappverk, mens den systematiske forenklingen lar vente på seg. Dette reiser et fundamentalt spørsmål om norsk politisk handlekraft: Har vi blitt så vant til å implementere direktiver at vi ikke lenger tør å forme vår egen politikk, selv der vi har handlingsrom?

Et skrik etter forenkling

Bakgrunnen for Anskaffelsesutvalgets arbeid var tydelig. Det norske regelverket for offentlige anskaffelser har est ut og blitt et uoversiktlig lappeteppe av gode intensjoner. Innkjøpere i kommuner og etater må forholde seg til et utall krav om miljø, sosiale forhold, lærlinger og menneskerettigheter, i tillegg til strenge prosedyregler.

Resultatet er at selv små innkjøp krever store ressurser. Kommune-Norge har vært tydelige i sine tilbakemeldinger: Dagens regelverk kveler effektiviteten og skremmer bort små, lokale leverandører som ikke har egne avdelinger for å fylle ut anbudsdokumenter.

NOU 2024: 9 svarte på dette med et forslag om å dele regelverket i to. En streng del for de store anskaffelsene som er regulert av EØS-avtalen, og en langt enklere, nasjonal del for de mindre anskaffelsene. Det var her gevinsten lå. Det var her byråkratiet skulle kuttes.

Smuler fra bordet

I stedet for å gripe denne muligheten, serverer regjeringen nå kun mindre justeringer. Det mest konkrete tiltaket i den ferske proposisjonen er å heve terskelverdien for protokollplikt fra 100 000 til 300 000 kroner.

Dette er isolert sett et positivt tiltak som vil spare saksbehandlere for noe papirarbeid på de aller minste kjøpene. Men i den store sammenhengen er det symbolpolitikk. Det løser ikke de grunnleggende utfordringene med et overlesset regelverk som gjør at innkjøpere bruker mer tid på å sikre ryggen sin juridisk enn på å gjøre gode kjøp.

Abdiserer i påvente av Brussel

Regjeringens hovedargument for å vente er prosessene i EU. Det er riktig at EU vurderer endringer for å fremme det grønne skiftet og strategisk autonomi. Men dette argumentet treffer bare delvis.

EU-direktivene regulerer de store anskaffelsene over EØS-terskelverdiene. For varekjøp og tjenester ligger denne grensen på rundt 1,5 til 2,4 millioner kroner, avhengig av sektor. For bygge- og anleggskontrakter er grensen over 50 millioner kroner.

Det store flertallet av anskaffelser i norske distriktskommuner ligger langt under disse verdiene. Her har Norge fullt nasjonalt handlingsrom. EØS-avtalen krever ikke at vi skal ha kompliserte prosedyregler for kjøp av snekker-tjenester til 500 000 kroner. Likevel velger regjeringen å sette hele reformen på pause.

Dette fremstår som en politisk ansvarsfraskrivelse. Ved å skyve Brussel foran seg, unngår man å ta de vanskelige politiske valgene her hjemme. Det er en passiv tilnærming som antyder at det er tryggere å kopiere EU enn å lage regler som er tilpasset norsk virkelighet.

Kostnaden ved å vente

Konsekvensen av denne ventetiden er ikke null. Mens departementet venter på nye signaler fra kontinentet, fortsetter norske kommuner å bruke tid og penger på unødvendig byråkrati. Hver time en innkjøper bruker på overflødig prosess, er en time som kunne vært brukt på å følge opp leveranser, sikre kvalitet eller forhindre arbeidslivskriminalitet.

Det er et paradoks at en regjering som snakker høyt om tillitsreform og forenkling i offentlig sektor, ikke tør å ta det grepet som ligger klart på bordet. Forslaget fra NOU 2024: 9 om et forenklet nasjonalt regelverk kunne vært innført uavhengig av hva EU bestemmer seg for om tre eller fire år.

Å la norske småbedrifter og kommunale innkjøpere vente på Brussel, er ikke ansvarlig forvaltning. Det er handlingslammelse satt i system.