Sikkerhet blir trumfkort: Her er de nye reglene for offentlige innkjøp

Regjeringen vil endre spillereglene for offentlige anskaffelser. Nå skal beredskap og nasjonal sikkerhet veie tyngre enn lavest pris. Her er de konkrete tiltakene som vil treffe norske innkjøpere.

Offentlig sektor i Norge kjøper varer og tjenester for over 740 milliarder kroner årlig. Tradisjonelt har dette vært styrt av streng jus hvor likebehandling og konkurranse har vært de øverste prinsippene. Den sikkerhetspolitiske situasjonen har imidlertid tvunget frem et behov for endring. Det hjelper lite å spare penger på innkjøp av medisinsk utstyr eller IKT-systemer, dersom leverandøren svikter når krisen treffer, eller hvis leverandøren utgjør en sikkerhetsrisiko.

Nærings- og fiskeridepartementet har derfor utarbeidet forslag til nye bestemmelser som skal tette gapet mellom de vanlige innkjøpsreglene og den strenge sikkerhetsloven.

Dette er de konkrete forslagene

Forslaget innebærer en rekke juridiske verktøy som gir oppdragsgivere både rett og plikt til å vurdere trusselbildet. De viktigste endringene kan oppsummeres i fire punkter.

1. En egen sikkerhetsbestemmelse Det innføres en selvstendig bestemmelse i anskaffelsesloven om sikkerhet og beredskap. Dette er et signal om at sikkerhet ikke lenger skal være en ettertanke eller et unntak, men en integrert del av anskaffelsesprosessen. Oppdragsgivere får en plikt til å vurdere om anskaffelsen kan påvirke nasjonale sikkerhetsinteresser. Dette gjelder også for anskaffelser som ikke er graderte etter sikkerhetsloven, for eksempel vannforsyning, digital infrastruktur og helseteknologi.

2. Rett til å avvise risikable leverandører Regelverket utvides slik at det blir enklere å avvise en leverandør basert på sikkerhetsrisiko. Dette retter seg spesielt mot leverandører som har tilknytning til stater Norge ikke har et sikkerhetssamarbeid med. Dersom det er risiko for at en fremmed etterretningstjeneste kan påvirke leverandøren, eller få tilgang til sensitiv informasjon, skal leverandøren kunne avvises fra konkurransen.

3. Krav om full åpenhet rundt eierskap For å kunne bruke retten til å avvise leverandører, foreslås det nye krav til dokumentasjon. Oppdragsgiver skal kunne kreve detaljert informasjon om hele eierstrukturen til leverandøren, helt opp til de reelle rettighetshaverne. Dersom en leverandør skjuler seg bak kompliserte selskapsstrukturer i skatteparadis eller nekter å oppgi hvem som faktisk kontrollerer selskapet, vil dette i seg selv være grunnlag for avvisning.

4. Geografisk begrensning av konkurransen For spesielt kritiske anskaffelser åpnes det for å begrense hvem som får delta i konkurransen. Det foreslås at oppdragsgivere skal kunne kreve at leverandørene er etablert i EØS-området eller i et NATO-land. Dette er et drastisk inngrep i frihandelen, men anses som nødvendig for å sikre forsyningslinjer man kan stole på i en krisesituasjon.

Beredskap har en pris

De nye reglene gir innkjøpere kraftige verktøy, men de skaper også nye dilemmaer. Det mest åpenbare er kostnaden. Økt sikkerhet, krav om lagerhold i Norge og valg av vestlige leverandører fremfor billigere alternativer fra Asia, vil drive prisene opp.

Forslaget legger opp til at det offentlige lovlig kan velge bort det billigste tilbudet til fordel for et tilbud som gir bedre forsyningssikkerhet. For en hardt presset kommuneøkonomi vil dette bli en krevende balansegang. Skal man prioritere beredskap for en tenkt krise, eller penger til daglig drift av sykehjem og skoler?

Kompetansegapet

Den største risikoen ved de nye reglene ligger likevel i gjennomføringen. Norske innkjøpsavdelinger består av økonomer og jurister, ikke sikkerhetsanalytikere. Når vurderingen av en leverandørs sikkerhetsrisiko overlates til den enkelte innkjøper, er faren for feilvurderinger stor.

Det kan føre til to ytterpunkter: Enten en naivitet hvor man overser reelle trusler, eller en overforsiktighet hvor man stenger ute gode leverandører på sviktende grunnlag. Uten klare nasjonale veiledere risikerer vi at "sikkerhet" blir et vilkårlig kort som trekkes opp av hatten, noe som svekker både rettssikkerheten for leverandørene og den reelle beredskapen i samfunnet.