Draghis dom: Reformen virker ikke – pris trumfer fortsatt kvalitet

I ti år har mantraet fra EU og norske myndigheter vært at offentlige innkjøp skal handle om mer enn bare laveste pris. Nå slår Mario Draghi fast at festtalene ikke stemmer med virkeligheten.

I sin ferske rapport om Europas konkurransekraft (september 2024) leverer Mario Draghi en knusende analyse av europeisk innkjøpspraksis. Tallenes tale er klar: Til tross for massive forsøk på å dreie innkjøpene mot kvalitet, innovasjon og bærekraft, velges leverandøren utelukkende basert på laveste pris i 55 prosent av tilfellene.

Dette er et alvorlig varsku for norske lovgivere som nå sitter og flikker på en ny anskaffelseslov (NOU 2024: 9).

Intensjon møter virkelighet

Da EU reviderte anskaffelsesdirektivet i 2014 – som Norge også følger – var hovedmålet å gå bort fra et ensidig prisfokus. Innkjøperne skulle bruke skjønn. De skulle premiere de beste løsningene, ikke bare de billigste. Begrepet "det økonomisk mest fordelaktige tilbudet" skulle tolkes bredt.

Draghi-rapporten viser at dette ikke har skjedd. I stedet for å bruke handlingsrommet til å fremme innovasjon, har byråkratiet strammet seg til.

Hvorfor? Rapporten peker på kompleksitet. Regelverket er blitt så omfattende at innkjøpere vegrer seg for å bruke kvalitative kriterier. Det er tryggere å velge laveste pris. Det er målbart, objektivt og vanskeligere å bli tatt på i en klagesak.

En papirtiger av en lov

Dette funnet er direkte relevant for den norske debatten. Anskaffelsesutvalget foreslår nå enda flere krav og føringer. Miljø skal vektes, lærlinger skal prioriteres, og leverandørkjeder skal kontrolleres.

Men hvis Draghis analyse stemmer, risikerer vi å vedta en lov som ser progressiv ut på papiret, men som ignoreres i praksis. Hvis over halvparten av markedet uansett velger "billigst", hjelper det lite med nye paragrafer om samfunnsansvar.

Konsekvenser for norsk næringsliv

For norske bedrifter som satser på kvalitet og innovasjon, er tallet 55 prosent nedslående. Det betyr at i over halvparten av konkurransene får de ikke betalt for å være bedre, bare for å være billigere.

Draghis konklusjon er at dagens regelverk hemmer europeisk (og dermed norsk) konkurransekraft. I stedet for å bruke offentlig kjøpekraft som en motor for nyskaping, fungerer regelverket som en bremsekloss der risikofrykt styrer prosessene.

Næringsministeren bør merke seg Draghis advarsel: Mer regulering gir ikke nødvendigvis bedre innkjøp. Det kan tvert imot føre til at innkjøperne trekker seg tilbake til det eneste trygge kriteriet de har igjen – prisen på bunnlinjen.