Rettssikkerhet for leverandører kan bli en luksusvare

Når det offentlige handler for 740 milliarder kroner årlig, er det avgjørende at spillereglene følges. Men i jakten på forenkling risikerer lovgiverne å gjøre det så dyrt og vanskelig å klage på feil at loven mister sin kraft.

Norsk offentlig sektor er en innkjøpsmaskin. Fra jagerfly til sykehjemsmat og konsulenttjenester – pengestrømmen er enorm. Regelverket for offentlige anskaffelser skal sikre at skattebetalernes penger brukes effektivt, og at alle bedrifter får konkurrere på like vilkår.

Men et regelverk er lite verdt hvis det ikke håndheves.

I arbeidet med ny anskaffelseslov (NOU 2024: 9) er det mye snakk om forenkling for innkjøperne. Det er vel og bra. Mindre oppmerksomhet vies den andre siden av bordet: Hva gjør en leverandør når kommunen bryter reglene? Svaret på det spørsmålet kan bli ubehagelig dyrt for norsk næringsliv.

David mot Goliat

Dagens system lider allerede av en betydelig ubalanse. Hvis en liten entreprenør på Toten mener seg forbigått i en anbudskonkurranse, står valget mellom to onder: En kostbar rettssak eller en klage til Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA).

Å ta en sak til domstolen innebærer en økonomisk risiko få småbedrifter kan bære. KOFA skal være lavterskelalternativet. Men også her er nåløyet trangt.

Saksbehandlingstiden er lang, og nemndas mandat er begrenset.

I den nye utredningen drøftes det hvordan klagesystemet kan effektiviseres. Et sentralt stridstema er KOFA sin myndighet til å avgjøre saker om erstatning. I dag må leverandører ofte til domstolen for å få dekket tapet de har lidt ved å bli urettmessig avvist. Dette favoriserer ressurssterke konserner som har råd til å bruke landets dyreste advokater for å disiplinere innkjøpere.

Faren ved tannløse tilsyn

En kritisk svakhet i det pågående lovarbeidet er at ønsket om effektivisering ser ut til å trumfe behovet for kontroll. Flere høringssvar peker på at innkjøpere i dag tar kalkulerte risikoer. De vet at sjansen for at en leverandør orker å klage er liten, og sjansen for at en klage fører til reelle konsekvenser, er enda mindre.

Hvis lovgiver ikke styrker sanksjonsmulighetene, risikerer vi et to-spors system. De store, prestisjetunge kontraktene overvåkes nøye av store advokathus. De tusenvis av mindre kontraktene ute i kommunene risikerer å gå under radaren. Det er her faren for "vennetjenester", lokal proteksjonisme og ubevisste feil er størst.

Anskaffelsesutvalget foreslår endringer, men spørsmålet er om de går langt nok. Å gi KOFA mer makt til å idømme sanksjoner eller erstatning ville vært et kraftig signal. I stedet preges debatten av en frykt for at klageorganene skal bli overbelastet. Det er en logisk brist: Hvis antallet klager er høyt, er det et symptom på at innkjøps-Norge gjør for mange feil, ikke på at leverandørene er kranglefanter.

Rettssikkerhet koster

Det er en direkte sammenheng mellom håndheving og tillit. Hvis leverandørene opplever at anbudskonkurranser er rigget eller at feil ikke får konsekvenser, vil de slutte å levere tilbud. Det gir dårligere konkurranse og høyere priser for det offentlige.

Dilemmaet for lovgiverne i Nærings- og fiskeridepartementet er klassisk: Streng håndheving og vide klagemuligheter koster penger og kan forsinke viktige innkjøp. Men alternativet er verre. Et regelverk uten reell håndheving er bare veiledende retningslinjer.

I den videre behandlingen av NOU 2024: 9 må politikerne tørre å stille krav til egen forvaltning. Det må svi å bryte loven. Hvis terskelen for å klage blir for høy, er det i praksis fritt frem for ulovlige direkteanskaffelser. Det taper både fellesskapet og det seriøse næringslivet på.

En ny lov som forenkler prosessen for innkjøper, men ikke sikrer rettighetene til leverandøren, er en halvferdig reform.