Tysklands digitale tvangstrøye: Drømmen om uavhengighet møter Microsofts realitet

Tyske myndigheter snakker høyt om «digital suverenitet» og behovet for å løsrive seg fra Silicon Valley. Likevel viser innkjøpstallene fra 2025 det motsatte. Det offentlige Tyskland har malt seg inn i et teknologisk hjørne det er kostbart å komme ut av.

Mens EU-kommisjonen og forbundskansleren i Berlin holder festtaler om europeisk teknologiutvikling, forteller ordrebøkene i offentlig sektor en annen historie. Denne høsten har flere tyske delstater og føderale organer fornyet og utvidet sine rammeavtaler med amerikanske teknologigiganter.

Gapet mellom den politiske strategien og innkjøpspraksisen har aldri vært tydeligere. Tyskland, som skulle være lokomotivet i EUs digitale selvstendighet, fremstår i stedet som kroneksempelet på fenomenet «vendor lock-in».

Fellen som kalles innlåsing

Kjernen i problematikken er den tekniske og kommersielle avhengigheten som oppstår når offentlige virksomheter flytter kritisk infrastruktur ut i skyen.

Kritikere, inkludert tyske personvernaktivister og Open Source-miljøer, peker på at det offentlige i praksis abdiserer kontrollen over egne data. Når saksbehandling, lagring og samhandling er vevd inn i proprietære systemer fra én leverandør, blir kostnaden ved å bytte systemer nær uoverkommelig. Det er ikke lenger en reell konkurranse ved neste anbudsrunde, fordi ingen andre leverandører kan tilby en sømløs overgang uten at den offentlige tjenesteproduksjonen stopper opp.

Det tyske riksrevisjonen (Bundesrechnungshof) har tidligere advart mot denne utviklingen. De har påpekt at staten gjør seg sårbar for ensidige prisøkninger og endringer i lisensvilkår som dikteres fra den andre siden av Atlanteren.

Analyse: Hvorfor feiler strategien?

Når Tyskland, med sine enorme ressurser, ikke klarer å snu skuta, skyldes det en systemisk svikt i måten offentlige anskaffelser er rigget på.

For det første kolliderer langsiktig industripolitikk med innkjøpssjefens kortsiktige behov. En innkjøper i en tysk kommune blir målt på leveringssikkerhet, funksjonalitet og pris her og nå. De blir ikke målt på om de støtter opp om en europeisk software-industri som kanskje kan levere om fem år. De amerikanske gigantene leverer «hyllevare» som fungerer umiddelbart. De europeiske alternativene krever ofte mer tilpasning, kompetanse og utviklingstid.

For det andre avslører saken svakheten i anskaffelsesregelverket når det møter digitale monopoler. Regelverket er designet for å sammenligne epler med epler – pris mot pris, funksjon mot funksjon. Det tar i liten grad høyde for den strategiske kostnaden ved tap av suverenitet. Når vektingen av «digital uavhengighet» ikke er hardkodet inn i tildelingskriteriene, vil de etablerte gigantene alltid vinne på poeng.

En kostbar spagat

Konsekvensen er at Tyskland nå står i en kostbar digital spagat. På den ene siden bruker staten milliarder av euro på å kjøpe lisenser fra amerikanske selskaper. På den andre siden bruker de milliarder av euro i subsidier for å prøve å bygge opp en europeisk konkurrent som kan demme opp for de samme selskapene.

Saken illustrerer at offentlige anskaffelser ikke er et nøytralt administrativt verktøy, men kraftig politikk. Så lenge anbudskriteriene favoriserer minste motstands vei, vil visjonen om et teknologisk uavhengig Europa forbli en illusjon. Tyskland viser oss at det er enklere å vedta digital suverenitet i Forbundsdagen enn å gjennomføre det på IT-avdelingen.