Slik kan kampen mot a-krim knekke den lokale snekkeren

Regjeringens prestisjeprosjekt «Norgesmodellen» skal rydde opp i byggebransjen. Men kravene er nå blitt så omfattende at små, seriøse håndverksbedrifter vurderer å gi opp det offentlige markedet. Medisinen risikerer å ta livet av pasienten.

Arbeidslivskriminalitet er en kreftsvulst i norsk økonomi. Historier om sosial dumping, svart arbeid og utnyttelse av utenlandsk arbeidskraft har med rette skremt politikerne til handling. Svaret har vært utviklingen av Norgesmodellen – et sett med strenge nasjonale seriøsitetskrav som skal gjelde for alle offentlige innkjøp.

Tanken er god: Ved å stille absolutte krav til lærlinger, fagarbeidere og ryddige lønnsforhold, skal de kriminelle aktørene stenges ute. Problemet oppstår når kartet ikke stemmer med terrenget i Distrikts-Norge. Det som er ment som et vern mot mafia-lignende tilstander, er i ferd med å bli en byråkratisk mur som stenger den lokale snekkeren ute fra å bygge det lokale sykehjemmet.

Krav som treffer skjevt

Kjernen i kritikken mot Norgesmodellen er at den er skreddersydd for de store entreprenørene. Selskaper som Veidekke og Skanska har egne HR-avdelinger og compliance-ansvarlige som lever av å dokumentere at kravene oppfylles. De har systemene på plass.

For en liten byggmester med åtte ansatte i en mindre norsk kommune, ser hverdagen annerledes ut. De nye kravene innebærer en massiv administrativ byrde. Det kreves dokumentasjon på alt fra lønnsutbetalinger via bank til kontroll av underleverandører i flere ledd.

Tre konkrete krav skaper særlig hodebry for de mindre aktørene:

1. Lærlingkravet Det stilles krav om at en viss prosentandel av arbeidet skal utføres av lærlinger. I sentrale strøk er dette håndterbart. I distriktene er situasjonen ofte at det ikke finnes nok lærlinger å oppdrive. Når en bedrift blir diskvalifisert fra en anbudskonkurranse fordi de ikke får tak i lærlinger som ikke finnes, har regelverket spilt fallitt.

2. Kravet til fagarbeidere Kravet om at en høy andel av de som utfører arbeidet skal ha fagbrev, er i utgangspunktet fornuftig for å sikre kvalitet. Men det tar ikke høyde for at mange dyktige håndverkere i Norge har lang realkompetanse, men mangler det formelle papiret. Disse blir nå definert ut av markedet, til tross for at de har bygget norske hus i tredve år uten klager.

3. Begrensning i antall ledd For å hindre at ansvaret pulveriseres, settes det tak på hvor mange ledd med underleverandører man kan ha. For små bedrifter som er avhengige av å leie inn spesialister (elektriker, rørlegger, blikkenslager) for å kunne levere et totaltilbud, blir regnestykket vanskelig. De risikerer å miste fleksibiliteten som er nødvendig for å drive lønnsomt.

Sentralisering i praksis

Det er et paradoks at en regjering med Senterpartiet i spissen innfører et regime som i praksis favoriserer de store, nasjonale gigantene på bekostning av det lokale næringslivet.

Når kravene blir for komplekse, skjer det en markedsendring. De små gir opp. De slutter å regne på offentlige anbud fordi risikoen ved å gjøre feil, eller kostnaden ved å dokumentere at man gjør rett, blir for stor. Resultatet er at kommunale oppdrag går til store entreprenører som kommer reisende utenfra, mens verdiskapingen forsvinner ut av kommunen.

Dette fører til en sentralisering av byggebransjen. Det lokale eierskapet svekkes, og makten flyttes til hovedkontorer i de store byene. Det var neppe intensjonen bak Norgesmodellen, men det er en høyst reell bivirkning.

Tillit eller kontroll?

Debatten om Norgesmodellen handler til syvende og sist om balansegangen mellom tillit og kontroll. I jakten på de kriminelle har vi laget et finmasket garn som fanger alle.

Vi trenger et regelverk som klarer å skille mellom de som bevisst svindler fellesskapet, og de som bare forsøker å drive en liten bedrift etter beste evne. Hvis Norgesmodellen skal ha legitimitet i hele landet, må den inneholde en fleksibilitet som tar høyde for at hverdagen i en liten bygd er annerledes enn på en byggeplass i Oslo sentrum.

Uten justeringer risikerer vi at det offentlige blir en innkjøper kun for de største, mens de små og mellomstore bedriftene – ryggraden i norsk næringsliv – blir stående igjen på utsiden.